Ny bok: Å forstå fortiden og formidle for framtiden.

 

Merethe Roos «Å forstå fortiden og formidle for framtiden. Historisk kunnskap for lærerutdanningen». Universitetsforlaget 2022, 135 sider

Hvilken plass har historie i det nye samfunnsfaget? Blir kunnskap om fortiden ofret når nåtidige problemer, demokrati, bærekraft og folkehelse blir betonet? Det er mange som har vært kritiske til den nye samfunnsfagplanen i LK20. Professor i historie Merethe Roos (USN) er en av dem, og hennes nye bok, «Å forstå fortiden og formidle for framtiden» er et resultat av bekymringen for historiefagets plass i samfunnsfagundervisningen. Hun vil gi sitt bidrag til at historie fortsatt har en sentral plass i skolen. Det gjør hun i form av en «førstehjelpsbok» til lærere og studenter som baler med å forstå hvordan historie skal kunne gjøres relevant når den eneste antydningen til fortid er «har vært og er»-formuleringer.

Merethe Roos argumenterer for at historie ikke bare har en naturlig plass i samfunnsfaget, men også er avgjørende for elevenes dypere forståelse av seg selv og samfunnet. I tillegg til at historie er både spennende, fascinerende og kan underholdes oss, bidrar forståelse av fortiden til at vi forstår oss selv på et dypere og mer eksistensielt plan.

Kunnskap om fortiden gir oss en unik mulighet til å møte mennesker og samfunn som var helt annerledes enn oss selv. Fortiden er som kjent et fremmed land der de gjorde ting på andre måter. Å oppdage slik annerledeshet er spennende i seg selv. Ikke minst åpner det opp for å kunne se og reflektere over hvem vi selv er og hvordan vi forstår verden. Vi kan til og med erkjenne at framtiden kan og vil bli en annen. I den grad andre fag bidrar til slik erkjennelse, når de ikke historie til anklene i å forstå tid og at mennesket både er skapt og skaper av historie. Slik erkjennelse, altså historiebevissthet, kan gå tapt dersom det historiefaglige taper terreng i skolen.

Den ikke alt for omfangsrike boka er inndelt i syv kapitler. I første kapittel argumenteres det for historiefagets plass i samfunnsfagundervisningen. De resterende seks kapitlene presenterer og vurderer mulige undervisningsopplegg.  Eksemplene er først og fremst myntet på undervisning i grunnskolen og ungdomsskolen, men kan med enkle grep gjøres relevante også for videregående. Undervisningsoppleggene følger en kronologi. Tematisk dreier det seg om utforskning av gravhauger, den franske revolusjon, lover før og nå, industrialisering, holocaust og miljøhistorie.

Oppleggene blir innrammet med framstillinger av perioden. Slik hjelper Roos lærere og studenter til å opparbeide den nødvendige kontekstforståelse. Samtidig understrekes betydningen av kunnskap for at oppleggene skal gi mening.

Roos knytter også undervisningsoppleggene tydelig til historiefaglige ferdigheter og tenkning. Opplegget om den franske revolusjon knyttes f.eks. til historiebevissthet, mens andre kapitler legger vekt på kildearbeid, utforskning og perspektivforståelse. Læreplanen har blitt kritisert for at overføring og relevans til vår tid er dominerende. Dermed blir fortiden kun relevant der den kan belyse spørsmål og problemer vi er opptatt av her og nå. Nåtidselementet er også med i oppleggene Roos presenterer, men utgangspunktet er alltid fortiden. Dernest blir fortidsforståelsen brukt til å belyse vår egen tid og våre oppfatninger. På denne måten skal elevene kunne oppdage fortidens relevans.   

Boka har ikke ambisjon om å være uttømmende. Det er en håndbok med eksempler på hvordan undervisningen kan gjennomføres. Oppleggene modellerer derfor ulike didaktiske innganger til undervisningen. Leseren får vist hvordan en metode, f.eks. storyline, struktureres og får en mal som kan anvendes på andre historiske perioder og tema.
Alle undervisningsoppleggene avsluttes med en refleksjonsdel. Her knyttes oppleggene til læreplanens tverrfaglige tema, kjerneelementer og pedagogisk-didaktiske perspektiver. Jeg antar mange er usikre på hvordan slike koblinger skal gjøres på en fornuftig måte. Her får leseren flere gode eksempler på hvordan det kan gjøres. Noen ganger kan disse begrunnelsene bli noe overveldende i den forstand at «alle» perspektiver blir relevante og kan trenes. Det kan oppleves som litt for store munnfuller. Kanskje kunne det her vært understreket hvilke historiefaglige tenkemåtene som opplegget spesielt er egnet til å utvikle.

Jeg er overbevist om at denne håndboka vil vise seg svært nyttig for mange lærere. Mange opplever historie som svært vanskelig å undervise i. Det er forståelig. Historie og historieundervisning er krevende og har ikke blitt noe enklere med den nye læreplanen i samfunnsfag. Lærere trenger et repertoar av metoder sammen med gode historiefaglige kunnskaper og ferdigheter. Uten dette vil vi ikke kunne være kreative og oppfinnsomme i måten vi underviser historie på. Denne boka gir lærere fruktbare innspill og eksempler til hvordan vi kan løse mange floker.