«Basert på sanne hendelser», nesten.

– Fakta og fiksjon i filmer og film brukt i historieundervisningen

Filmer basert på historiske hendelser, spesielt andre verdenskrig, er populære og sett av mange. Film er et sterkt medium. Med filmens umiddelbare og klare bilder formes vår forståelse av fortiden. For mange kan filmens framstilling bli slik historien «egentlig var». Dermed hviler det et stort ansvar på dem som lager film med historiske tema. Men det hviler også et ansvar på oss historielærere til å bruke film med historisk innhold i undervisningen ved å gi dem redskaper til å kunne tolke og vurdere dem. 

Filmskapernes unøyaktigheter, feiltolkninger og rene fiksjonselementer kan lett feste seg som historiske sannheter. Sist ute av slike historiske filmer som er «basert på sanne hendelser», er «Atlantic crossing» som nå vises på NRK. I kronikken «Fake history, made in Norway» (NRK Ytring, 16.11.2020) påpeker Tor Bomann-Larsen det svært problematiske ved denne serien. Først og fremst er framstillingen av kronprinsesse Märthas rolle i forbindelse med etableringen av «The lend- and lease act» som får hard medfart. I følge Bomann-Larsen gir filmskaperne kronprinsessen en ufortjent ære i å ha forandret krigens gang. Bomann-Larsen retter deretter kritikken mot NRK og spør: «Hvem er egentlig tjent med at allmennkringkasteren investerer et ukjent antall lisensmillioner i fri fantasi – ikke «inspirert av» – men forkledd som «sanne hendelser»?»

Fiksjon vs fakta 

Historisk film  er en vanskelig sjanger. Filmene selges gjerne inn som «basert på virkelige hendelser», men er sjelden tydelige på når de fraviker dem og tar seg kunstneriske friheter. I tilfellet «Atlantic crossing» har filmskaperne, i følge Bomann-Larsen, tatt seg vel store friheter. Det blir åpenbart problematisk fordi det gis et inntrykk av en betydelig norsk innsats selv der det ikke var noen. 

Riktig nok har NRK nettartikler om sannhetsgehalten i serien. På spørsmålet om låne- og leieloven eksisterte, skriver de: «Ja, men der er usikkert om Märtha inspirerte Roosevelt til den». Så usikkert er det vel kanskje ikke. Manusforfatteren sier det rett ut: «her har vi måttet dikte og dramatisere dialogen». Det er dette som er problematisk med neste all historisk film – med mindre seeren er godt historisk skolert, er det nesten umulig å vite når det er virkelige hendelser, en mulig hendelse eller bare dikt og forbannet løgn. Feilaktige og fordreide framstillinger av fortiden kan dermed feste seg hos mange av oss. 

Det må være vanskelig å være skaper av historiske filmer. Møtet med historieeksperter og andre interesserte kan være brutalt. Ikke den minste detalj er for liten når det dreier seg om å påpeke historiske unøyaktigheter. Jeg forstår også frustrasjonen filmskaperne må føle når historiske realiteter ikke leverer den ønskede dramatikken. Det må være kjempefrustrerende! Men da må de ta noen valg – enten holde seg innenfor rammene av det vi med rimelighet kan vite, eller lage en fullstendig fiksjon.

 

Selv når filmskapere hevder at de ikke lager dokumentar, men fiksjon, synes jeg de gjør det litt for enkelt for seg selv.  De kan ikke løpe fra ansvaret for å være rimelige i sin tolkninger, spesielt ikke når filmen selges inn som «basert på virkelige hendelser». 

Men er det så farlig da? Ja, det er alvorlig. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad sier det ganske presist i kommentaren "De må slutte å lure oss" (Dagbladet, 17.11.2020): «populærkulturen er uhyre viktig for å spre kunnskap om historien — for de fleste kommer den første og kanskje eneste kjennskapen til bestemte historiske personer og begivenheter gjennom denne typen fortellinger — og at det faktisk innebærer et ansvar for ikke å villede seerne sine.»

Strengt tatt dreier det seg om hva slags forhold vi har til fortiden og dermed også hvilket bilde vi ønsker å ha av oss selv. Selv om ingen skulle dø av et oppblåst selvbilde og høye tanker om seg selv, er det langt fra et vakkert syn. 

Mer film i undervisningen

Så hva kan historielærerne gjøre? Det aller viktigste etter mitt skjønn, er å bruke mer tid i undervisningen til å se og diskutere historisk film. Vi må ta på alvor at mange elever får sin historieforståelse fra film og andre former for edutainment. I et slikt lys vil det være helt forsvarlig, kanskje også nødvendig, å bruke utdrag fra «Atlantic crossing». Spe i tillegg på med lesning av anmeldelser, kritiske kommentarer og hva som står i læreboka. Dette er en ypperlig måte å gjøre historieundervisningen dagsaktuell og relevant for elevene. I tillegg får de brukt kunnskaper om perioden.   

Jeg tror ikke poenget først og fremst bør være å lete etter feil av typen: «generalen hadde for få stjerner på uniformen». Skjønt noen ganger kan det også være morsomt. En av mine favoritter er filmen Birkebeinerne der det drikkes både tran og sprit, og store deler av veien fram til Nidaros er nydelig brøytet. 

Viktigere vil det være å snakke om filmen med begreper som perspektiv, vinkling, tendens, protagonister og antagonister. Det vil gi elevene analyseredskaper. Vi bør også stille spørsmål om helter og skurker, og hvorfor filmskaperne har valgt å framstille dem på denne måten. Hva kan framstillingen fortelle oss om betydningen av enkeltmenneskers handlinger sett opp mot strukturer? Kan vi lete etter sekvenser som trolig kan være kildebelagt og andre hvor det mer sannsynlig er snakk om fri diktning? 

Jeg mener vi må bruke film for å hjelpe elevene til å analysere filmskaperens valg perspektiv og motiver. I tillegg bør vi diskutere om framstillingen kunne hatt et annet perspektiv, og hva det ville betydd for vår oppfatning av filmen og fortiden. Et slikt arbeid vil kanskje stille oss bedre rustet til nye møter med historisk film. Ikke minst vil vi kunne forholde oss til film som en form for historiebruk som også må gjøres til gjenstand for kritisk gransking.