«Min familie i historien» – fortsatt liv laga i ungdomsskolen med LK20?

I mer enn 20 år har elever i ungdomsskolen og videregående deltatt i Den norske historiske forenings (HIFO) historiekonkurranse Min familie i historien. De har utforsket og fordypet seg i historie med utgangspunkt i vanlige menneskers liv. I år innføres fagfornyelsen (LK20) i skolen. Ny plan gir selvfølgelig nye muligheter, men vil den også gjøre det mulig for framtidige elever i ungdomsskolen og videregående å jobbe med familiehistorie? I denne artikkelen skal jeg ta for meg den nye samfunnsfagplanen for ungdomsskolen og forsøke å finne ut om fortsatt arbeid med Min familie i historien er liv laga.

Ved første øyekast kan den nye planen i samfunnsfag for ungdomsskolen gi inntrykk av at det historiefaglige er svekket. De nye målene rendyrker ikke historiske tema og kompetanse som mål i den gamle planen (LK06). I utstrakt grad preges målene i LK20 av å koble historie, geografi og samfunnskunnskap sammen. Dette må ikke leses som at historie nå blir en hjelpedisiplin til samfunnskunnskapen. Skal elevene kunne se koblinger mellom de tre fagdisiplinene, vil det kreve god og solid kunnskap i hvert enkelt fag. Samtidig trenger elevene kjennskap til hvordan man tenker i faget og hvilke metoder som anvendes for å skape kunnskap. Kompetanse i de tre fagdisiplinene er en forutsetning for at fagene skal kunne berike hverandre og gi elevene en dypere forståelse av sammenhenger mellom dem.

Utforsking og dybde

Utforsking og dybde er to begreper som vektlegges i Fagfornyelsen (LK20). I samfunnsfagplanen sies det klart og tydelig at elevene selv skal foreta egne undersøkelser og presentere resultatene. Mye bør altså ligge til rette for fortsatt bruk av historiekonkurransen i undervisningen. Men hvordan skal vi forstå dybdelæring i historie og hvordan henger det sammen med utforsking?

I Overordnet del står det om dybdelæring at:

«skolen skal gi rom for dybdelæring slik at elevene utvikler forståelse av sentrale elementer og sammenhenger innenfor et fag, og slik at de lærer å bruke faglige kunnskaper og ferdigheter i kjente og ukjente sammenhenger. I arbeidet med fagene skal elevene møte oppgaver og delta i varierte aktiviteter av stadig økende kompleksitet. Dybdelæring i fag innebærer å anvende kunnskaper og ferdigheter på ulike måter, slik at elevene over tid kan mestre ulike typer faglige utfordringer individuelt og i samspill med andre» (mine uthevninger).

Hva er «sentrale elementer og sammenhenger» i historie? Det vil det sikkert være noe uenighet om, spesielt når det gjelder det kunnskapsmessige. Men historie er mer enn kunnskaper om fortiden. Det er også en tenkemåte og en metode for å framskaffe kunnskap om fortiden på. Når elevene forstår at historie «ikke bare er der» som tekst i en lærebok, men noe som konstrueres på bakgrunn av et historisk materiale, vil de nærme seg en dypere faglig forståelse. Når de gjennom trening også mestrer å lage sine egne konstruksjoner basert på historisk materiale, har de kommet langt i sin historiefaglige dybdeforståelse.

UDIR definerer dybdelæring som «å lære noe så godt at du forstår sammenhenger og kan bruke det du har lært i nye situasjoner». Kanskje kan vi si at en har lært noe dypt når en tenker og ser verden på fagets måte. Samtidig presiserer UDIR at dybdelæring er noe «mer enn faglig fordypning» (UDIR, 2019). Hva mener de med det? En mulig tolkning er at fordypning i en historisk periode eller et tema ved å tilegne seg en stor mengde kunnskap, ikke med nødvendighet innebærer dybdeforståelse. Satt på spissen kan vi kanskje si at inngående faktakunnskap om våpen og våpenbruk under første verdenskrig ikke er dybdeforståelse hvis det ikke samtidig innebærer at elevene også har opparbeidet forståelse for hvordan vi kom fram til denne kunnskapen, eller at vi klarer å sette den inn i en større sammenheng. Faktakunnskap om historie er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å kunne si at vi har dybdeforståelse. Dyp forståelse vil altså dreie seg om å se verden med fagets briller og forstå hva fagets grunnpilarer er. I læreplanen uttrykkes disse i kjerneelementene og kompetansemålene. 

Kjerneelementer og kompetansemål

Gjennom læreplanens kjerneelementer defineres det hva elevene må trene på og tilegne seg for å kunne utvikle dyp, faglig forståelse. Samfunnsfagplanens kjerneelement Undring og utforsking legger bl.a. vekt på at elevene skal utvikle kildekritisk kompetanse. I dette ligger det at elevene for det første skal de kunne innhente og bruke informasjon fra ulike typer kilder. For det andre skal elevene kunne vurdere om kildene er pålitelige og relevante, og for det tredje skal de kunne bruke denne informasjonen til å lage framstillinger, bl.a. av fortida. Alle tre er vesentlige elementer for å nå det mer overordnede målet om å kunne vite og vurdere hvordan kunnskap om fortida blir til. Et slikt arbeid vil også kreve en aktiv undersøkende virksomhet hvor elevene stimuleres til nysgjerrighet og ønske om å finne ut noe.

Evnen til å undre seg, være nysgjerrig og stille spørsmål er også avgjørende i sammenheng med utvikling av kildekritisk kompetanse. Uten ønske om å finne svar, gir det lite mening å søke etter kilder, og våre spørsmål er styrende for våre kildekritiske vurderinger. Det gir liten mening å vurdere en kildes relevans og pålitelige i seg selv. En kildes troverdighet og relevans må alltid ses i sammenheng med hvilke spørsmål vi stiller og hva vi vil finne ut. Eleven må altså trenes i å vurdere om kildene de har funnet bidrar til å gi et troverdig svar på spørsmålet som er stilt. Kildekritikk og kildebruk kan altså betraktes som én avgrunnsteinene i faget. Kildekritisk kompetanse kommer ikke av seg selv og den beste måten å trene den opp, er at elevene får gjøre det selv. Gjennom arbeid med Min familie i historien får elevene anledning til både å utforske, undre seg og stille spørsmål. I tillegg får de trene opp sin kildekritiske kompetanse i en autentisk situasjon der de er med på å legge premissene for undersøkelsen. Arbeid med Min familie i historien gir altså en mulighet for å se alle elementene av kildekritikken i sammenheng gjennom en autentisk undersøkelse.

I læreplanen for Samfunnsfag på 10. trinn (UDIR, 2019a) er det flere mål som omhandler metode og forståelse, og som vil være relevante når arbeidet med konkurransen skal legitimeres. To av målene er nærmest skapt for arbeid med Min familie i historien:

• bruke samfunnsfaglege metodar og digitale ressursar i eigne undersøkingar, presentere funn ved bruk av digitale verktøy og drøfte kor gyldige og relevante funna er
• vurdere på kva måtar ulike kjelder gir informasjon om eit samfunnsfagleg tema, og reflektere over korleis algoritmar, einsretta kjelder eller mangel på kjelder kan prege forståinga vår

Når elever arbeider med familiehistorien vil de arbeide med «samfunnsfaglege metodar», forstått som historisk metode og kildekritikk. Undersøkelsen vil være deres egen fordi de vil kunne definere tema, problem og innfallsvinkel selv, i tillegg til at de velger hvordan funnene skal presenteres. Selv om det kan være krevende å «drøfte kor gyldige og relevante funna er», vil også dette være relevant, og kunne gjøres ved at elevene setter sin mikrohistoriske framstilling av familien inn i et bredere og større makrohistorisk perspektiv.

Kjerneelementet Samfunnskritisk tenking og samanhengar framhever flere grunnleggende historiefaglig begrep som endring, brudd og kontinuitet. Ikke minst vil det innebære at elevene forstår og mestrer forståelse av forholdet mellom årsak-virkning. Historisk empati framheves også i dette kjerneelementet. Kort sagt betyr historiske empati å kunne forstå hvorfor mennesker i fortida tenkte og handlet på den måten de gjorde, gitt den konteksten de levde i. Det er ikke snakk om medfølelse eller å synse seg fram til hva de kanskje kan ha tenkt. Det er heller snakk om å bruke historisk materiale og kunnskaper vi har om tiden de levde i, til å konstruere rimelige forklaringer. På sett og vis omfavner arbeid med å utvikle historisk empati alle de foregående elementene vi har forsøkt å belyse. Gjennom undersøkelser og bruk av kilder skal elevene konstruere rimelige forklaringer på endringer og handlinger i fortiden. Gjennom slikt arbeid vil elevene kunne utvikle en varig forståelse av hva historie dreier seg om og er. Det relevante kompetansemålet for å trene empati, vil kunne være:

·       drøfte korleis framstillingar av fortida, hendingar og grupper har påverka og påverkar haldningane og handlingane til folk

·       reflektere over korleis menneske har kjempa og kjempar for endringar i samfunnet og samstundes har vore og er påverka av geografiske forhold og historisk kontekst

Min familie i historien vil også i denne sammenhengen være svært egnet å bruke i undervisningen. Å intervjue besteforeldre vil for mange være en egnet måte å skaffe seg materiale til undersøkelsen. Når en bestemor forteller om ønsker, drømmer og valg hun har tatt, vil elevene kunne komme tett på bestemor som en «fortidens aktør». Å sette seg inn i et annet menneskes liv vil slik kunne spore til refleksjon over fortidens annerledeshet og bidra til elevenes forståelse av fortidens mennesker.

Arbeid med Min familie i historien vil også kunne hjelpe elevene med å utvikle historiebevissthet. Historiebevissthet kan være et vanskelig begrep. Historieløshet er f.eks. ikke motsatsen til historiebevissthet. Å kunne mange historiske fakta er heller ikke ensbetydende med å ha historiebevissthet. I større grad dreier det seg om en erkjennelse av at vi er historiske vesen med «ei fortid, notid og framtid», som det heter i kjerneelementet Identitetsutvikling og fellesskap. Videre vil det dreie seg om at vi alle er historieskapte og historieskapende. Vår nåtid er andre menneskers framtid og fortid. I tillegg dreier historiebevissthet seg om at vi er brukere av historie ved at vi skaper fortellinger om fortida og vi bruker dem for å si noe om hvem vi vil være.  

Så langt har vi sett at arbeid med historiekonkurransen kan legitimeres gjennom flere av kjerneelementene og kompetansemålene som dreier seg om tenkemåter og metoder i faget. Men elevene kan ikke kun arbeide med metode og ferdigheter. Selv om du skulle være aldri så god til å strikke, blir det ikke et skjerf uten at du også har garn. Arbeid med historiekonkurransen kan innebære at vi må utvise en større grad av fleksibilitet med tanke på hva elevene skal lære av historisk innhold. I alle fall kan det bety at ikke alle elever vil knytte de samme kompetansemålene til sine prosjekter. En elev kan ha som prosjekt å undersøke bestefars rolle og arbeid i det kommunale televerket, og slik gjøre kompetansemålet: «Utforske korleis teknologi har vore og framleis er ein endringsfaktor, og drøfte innverknaden teknologien har hatt og har på enkeltmenneske, samfunn og natur», relevant for sitt arbeid. Hvis en annen elev ønsker å undersøke bestemors engasjement i Norske kvinners sanitetsforening, kan undersøkelsen knyttes til målet: «Reflektere over korleis menneske har kjempa og kjempar for endringar i samfunnet og samstundes har vore og er påverka av geografiske forhold og historisk kontekst». På samme måte kan vi tenke oss at elevenes ulike familieprosjekter kan knyttes til andre mål:

• samanlikne korleis politiske, geografiske og historiske forhold påverkar levekår, busetjingsmønster og demografi i forskjellige delar av verda i dag» kan knyttes til tema som migrasjon, klassereise og utdanning.
• gjere greie for årsaker til og konsekvensar av sentrale historiske og notidige konfliktar og reflektere over om endringar av nokre føresetnader kunne ha hindra konfliktane» kan knyttes til familiens liv under andre verdenskrig eller konflikter i andre deler av verden, men også til den kalde krigen og EF/EU-avstemmingene. 
• gjere greie for fornorsking av samane og dei nasjonale minoritetane og uretten dei har vore utsette for, og reflektere over kva konsekvensar det har hatt og har på individ- og samfunnsnivå» kan knyttes til prosjekter hvor familien har tilhørighet til samisk eller eller andre minoriteter.

Leses kompetansemålene med et åpent sinn, mener jeg det vil være mulig å knytte de aller fleste prosjekter til relevante mål for opplæringa. Jeg tror heller ikke en slik lesning vil være for kreativ og dermed bryte med intensjonene i fagfornyelsen. Tvert om mener jeg at en slik lesning vil kunne bidra til at historieundervisningen tilpasses elevene. Ikke minst vil flere elever kunne oppleve at fortiden både blir relevant og betydningsfull for dem. For å virkelig å få dybdeforståelse, må det vi lærer faktisk bety noe for oss. Det må føles viktig.

Tilbakemeldingene vi får fra elever er da også ganske entydige: dette er et prosjekt de synes er spennende og morsomt. Dette har vært en annen måte å jobbe med historiefaget. Mange sier det har hatt betydning for dem rent personlig. Det er ikke så underlig når de har undersøkt og kommet nærmere noen de i utgangspunktet står nær og har følelsesmessige relasjoner til. Til syvende og sist er kanskje dette det aller viktigste. Så får dybde og ferdigheter komme som en gledelig, men viktig bieffekt.

Ikke uventet blir min konklusjon: Ja, det er fortsatt liv laga for elever i ungdomsskolen å utforske sin familiehistorie med LK20!

Kilder

• UDIR (2019) Dybdelæring. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/dybdelaring/
  
• UDIR (2019a) Samfunnsfag (SAF01.04). https://www.udir.no/lk20/saf01-04/kompetansemaal-og-vurdering/kv147